Oljens gisler

De fant verdens første oljebrønn. De skulle hatt gode liv og sikker økonomi. I dag er Aserbajdsjan et land med grov korrupsjon, fattigdom og livstruende forurensning. Oljepengene havner hos en rik elite som styrer landet. Og i den norske statskassa.
HUNDREVIS AV RUSTNE oljebrønner nikker konstant foran sjøutsikten mot det Kaspiske hav. Søppel flyter. Søla er tjukk og klissete.
Det er her han bor, Mezahar (20), sammen med familien sin på seks. I utkanten av Aserbajdsjans hovedstad Baku, under oljeriggene. I et skur som en gang var skifterom for oljearbeidere.
Han har bodd her i seksten år, og ønsker velkommen inn. Til lukta av nystekt brød, tak som lekker og et liv der minnene om fortida er det som får dem til å stå opp om morgenen.
Utenfor døra spankulerer høner. Oljebrønnene dunker, noen er fra før annen verdenskrig. Skogen av skrapmetall ble foreviget i James Bond-filmen "The world is not enough" fra 1999.
Myndighetene har ikke brydd seg om at noen bor her.
MEZAHAR BOR I ET LAND der verdens første oljebrønn ble boret i 1847. Drøye hundre år før de første oljedråpene sprutet opp fra Nordsjøen og ble til tidenes lottogevinst for Norge. 2000 år gamle kilder omtaler "ildvannet" i Aserbajdsjan, og en betydelig del av verdens oljeproduksjon kommer herfra.
En gang var Baku kjent som "det svarte gullets hovedstad".
Nå blir det svarte gullet omtalt som en forbannelse.
- Ofte går det dårlig med land som har store olje- eller naturressurser. De har gjerne udemokratisk styresett, som tilfellet er i Aserbajdsjan, og her ender oljeinntektene opp hos myndighetene og en liten elite, sier avdelingsleder Indra Øverland i NUPI, Avdeling for Russland og Eurasia.
- Det handler om grådighet. Eliten har sugerøret ned i oljeinntektene, resten av landet lever i fattigdom. Korrupsjon er et stort problem, det samme er brudd på menneskerettighetene fordi myndighetene har penger nok til å betale blant annet politiet til å slå hardt ned på opposisjonen, sier han.
BARE NOEN MINUTTERS biltur unna søle og oljerigger, ligger sentrum av Baku. Forbi butikkvinduer som frister med luksusmerker som Gucci og Tiffany, forbi enorme boards med en smilende president Ilham Alijev, bak bevoktede vegger, holder Statoil kontor.
Det er gått seksten år siden de skrev under århundrets kontrakt som skulle sikre Norge et sugerør ned i det aserbajdsjanske oljeeventyret.
Det er gått fjorten år siden Jens Stoltenberg, den gang nærings- og energiminister, åpnet Norway House i Baku og uttalte på Dagsrevyen: "Hvis det går bra her, så betyr det at en del av de pengene vi skal ha inn i statskassa etter århundreskiftet til å betale folketrygden og barnehagene og sykehusene, de skal komme fra Det kaspiske hav."
Det er gått ti år siden århundreskiftet. I fjor ble det pumpet rundt tre milliarder kroner fra Aserbajdsjan til Norge.
Statoil kaller det en suksesshistorie. Kritikerne kaller det et moderne vikingtokt der nordmenn melker penger ut av et lutfattig land.
ETTER SOVJETUNIONENS fall i 1991, trodde mange at oljereservene i Aserbajdsjan var brukt opp. Men leting i Det kaspiske hav viste at det fortsatt fantes mengder med olje, og verdens oljenasjoner fattet interesse for landet.
Blant dem Norge. I dag er Statoil landets nest største investor etter det britiske oljeselskapet BP.
Oljen er Aserbajdsjans viktigste eksportvare og landets økonomiske vekst de siste årene er kommet på grunn av det svarte gullet. Men hvem får glede av pengene når oljeprisene stiger, hvis vi ser bort fra Norges pensjonsfond?
IKKE MEZAHAR. Han og familien er flyktninger fra Nagorno-Karabakh, etter at Armenia og Aserbajdsjan kriget om området på begynnelsen av 90-tallet. Fortsatt er det ingen løsning på konflikten der. Og fortsatt husker moren hans smaken på tomatene fra hagen hun hadde.
Nå vil myndighetene rive huset deres under oljeriggene. De vil fortsette å tyne ut den siste oljen, men har et mål om å gjøre området mindre forurenset, mindre helsefarlig og mer presentabelt.
Hvis det skjer, vet ikke Mezahar hvor de skal gjøre av seg.
LITE AV OLJEPENGENE når ut til folk flest, og en av de største utfordringene i økonomien er korrupsjon. Ifølge organisasjonen Transparency International er bare 36 av de 180 landene de har målt mer korrupte enn Aserbajdsjan. Til sammenligning ligger Norge plassert som det 11. beste landet.
Ifølge informasjonssidene til Utenriksdepartementet i Norge har aserbajdsjanske myndigheter problemer med å fordele landets inntekter. Det vil si, store deler av disse inntektene går til presidenten og hans familie. Og det vakte oppsikt i fjor da en liste over Aserbajdsjans tretti rikeste ble publisert. Der kom det fram at rundt tjue av disse tilhørte regjeringen eller var personer med tilknytning til makteliten.
Baksiden av det aserbajdsjanske bildet viser at rundt 44 prosent av befolkningen lever på eller under fattigdomsgrensa. Offisielt er arbeidsledigheten bare noen få prosent, men enkelte kilder mener at den reelle arbeidsledigheten er helt oppe i 70 prosent. Og mens Norge i fjor toppet FNs liste over verdens beste land å bo i, havnet Aserbajdsjan på 86. plass.
- Land med store naturressurser får ofte store inntekter en kort periode, mens de blir fattigere på sikt, sier Indra Øverland i NUPI.
Han sier man forsker for å finne ut mer om årsakene til oljens forbannelse, men at man er enige om at mye av det grunnleggende problemet handler om politikk. Så lenge en autoritær ledelse får mye penger fra andre kilder, kan den la resten av befolkningen seile sin egen sjø og gjøre mest mulig for å få dem i kne. Dessuten trenger de ikke tenke på at de skal vinne gjenvalg basert på popularitet, de er tross alt autoritære.
SOLDATENE KOM OM NATTA. Safira (56) fikk med seg gullringen, passet, bankbøkene og de seks barna sine. Hun har bodd i flyktningleieren i Sabirabad, et par timers kjøretur fra hovedstaden, i seksten år.
Det er hull i taket, på veggen henger bilde av henne sammen med ektemannen. Han er død. Stua er tapetsert lysegrønn, plastplantene mange og hun serverer granatepler.
- Jeg hadde alt. Jeg hadde et hus med ni rom og mange dyr. Jeg hadde penger i banken. Nå er alle barna mine syke fordi det er så rått og kaldt her, sier hun.
Nabokona står i døråpningen og gråter når hun forteller om barnet hun mistet under flukten.
Rundt 800 000 flyktninger og internflyktninger bor i Aserbajdsjan og kom som en følge av konflikten i Nagorno-Karabakh. Myndighetene gir dem liten assistanse til tross for mange lovnader, og de er avhengige av hjelp fra internasjonale hjelpeorganisasjoner.
De siste årene har imidlertid det internasjonale samfunnet trukket tilbake en del av bevilgningene fordi Aserbajdsjan i dag står langt bedre rustet økonomisk. Dette særlig på grunn av den store økningen av eksport av olje og gass gjennom rørledningene til Tyrkia.
Dermed mener mange at landet selv må kunne ta ansvar for bistand til de internt fordrevne.
- Vi pleide å få matpakker en gang i måneden. Det får vi ikke lenger, sier Safira og forteller at nesten halvparten av de rundt 400 familiene som bodde i leiren har flyttet til hus myndighetene har satt opp.
- Noen ble presset til å flytte. Myndighetene ville ha dem ut og kuttet strømmen. Problemet er at de husene myndighetene tilbyr oss i stedet, er så langt unna. Det er ingen arbeidsplasser i nærheten av dem, ingen byer, så hva skal vi gjøre der? Kunne de ikke heller bygget i tilknytning til leiren? Vi har jo bodd her så lenge, vi kjenner naboene og vi har skaffet oss et slags liv her.
Hun smiler litt og serverer te mens hun viser fram brannsåret hun har fått på beinet etter at hun sovnet for nær gassovnen i stua da det var som kaldest ute.
- Jeg er lei meg for at jeg bare forteller triste ting, men vi er ganske desillusjonerte. Vi vil egentlig bare reise hjem, sier hun.
Utenfor sklir høner og ender og en og annen kalkun rundt i søla og underholder med høylytt kakling. Her står rustne bilvrak og kvinner bærer bøtter med vann fra felles pumper.
Hjemme hos slakter Gulogan serverer kona Salambar suppe mens svigermor sitter i senga og stirrer. Hun er syk. Legen sier det ikke finnes noen kur for henne.
Datteren Guniy rydder oppvask. Hun er 17 år og utdanner seg til hjelpepleier, men det er vanskelig å få jobb. Sønnen Elcham (16) drømmer om å bli sjåfør, men som regel hjelper han faren.
- Hvis konflikten stoppet, ville vi dratt tilbake på timen, sier Gulogan og snakker om Nagorno-Karabakh. Han forteller at han gjerne skulle bygget et nytt hus til familien på fem, et i stein, her i leiren. Men han er redd myndighetene kommer til å kreve at de skal flytte. Og at de bare ville revet huset hans uten kompensasjon.
- MENNESKERETTIGHETSSITUASJONEN i landet forverrer seg, og vold mot menneskerettighetsaktivister er blitt mer og mer vanlig, sier Ragsana Mammadova. Hun er leder for Human Rights House i Aserbajdsjan og utdannet engelsklærer.
- Det er klart jeg er redd, fortsetter hun og forteller at presidenten ser på opposisjonen som sin fiende.
- Skjer det noe med meg, skjer det på grunn av jobben min, og da gagner det landet mitt, tenker jeg. Men dette er en internasjonal organisasjon, så jeg tror ikke myndighetene er så dumme at de gjør meg noe. Det er langt verre for andre. Bloggerne Adnan og Emin, for eksempel.
I fjor sommer ble de to bloggerne og aktivistene Adnan Hajizade (26) og Emin Milli (30) banket opp mens de satt på en café. Da de anmeldte forholdet til politiet, endte det med at de selv ble arrestert. Nå har de fått henholdsvis to og to og et halvt års fengsel for opptøyer.
Arrestasjonen skjedde ei uke etter at de to la ut en video på YouTube der Adnan, i eselkostyme, kritiserer myndighetene. Eselkostymet ble brukt fordi det da var avslørt at regjeringen hadde kjøpt to esler fra Tyskland for rundt 300 000 kroner stykket. Bloggerne mener eselkjøpet handlet om hvitvasking av penger.
Menneskerettighetsorganisasjoner verden over mener rettsaken har vært urettferdig og at bloggerne må løslates.
USAs utenriksminister Hillary Clinton har tatt opp situasjonen deres. Norges ambassade i landet gikk ut og mente saken reiste alvorlige spørsmål om rettssikkerhet og ytringsfrihet. Og ble kalt inn på teppet av myndighetene i Baku.
Men fortsatt sitter Adnan og Emin i fengsel. Landets myndigheter ser med redsel på hva Facebook, Twitter og blogger kan gjøre med Aserbajdsjan. De har langt på vei full kontroll over landets medier og journalister, men disse nye kanalene klarer de ikke kontrollere.
- VI OPPLEVER AT andre land kritiserer aserbajdsjanske myndigheter, men kritikken er lavmælt, sier Ragsana Mammadova.
- Så lenge regjeringen ikke får press på seg utenfra, fortsetter den som før. Akkurat nå sitter to av landets sjefredaktører i fengsel. Ytringsfrihet er et ikke-begrep og folk er redde for å kritisere fordi de opplever sanksjoner, ikke bare mot seg selv, men også mot familien, sier hun.
All håpløshet til tross, Ragsana øyner likevel et håp fordi så mange unge mennesker er modige.
Men hun tror ikke Statoil kommer til å snakke myndighetene midt imot.
- Det forventer jeg ikke heller.
Det forventer derimot Malahat Nasibova, ytringsfrihetsforkjemperen og journalisten fra den aserbajdsjanske enklaven Nakhitsjevan som i vinter fikk Raftoprisen. Hun mener Statoil bidrar til å legitimere Aserbajdsjans overgrep mot egen befolkning, og forventer at de skal fremme demokrati og menneskerettigheter.
Malahat skriver i magasinet Ny Tid at befolkningen i Aserbajdsjan er oljens gisler. At den politiske tradisjonen for å underslå olje og millioner i dette landet, vil komme til å skape alvorlige problemer for framtidige generasjoner. At oljen sørger for milliarder til Aserbajdsjans myndigheter, men ikke til den fattige befolkningen.
- DU KAN IKKE GJØRE forretninger i Aserbajdsjan uten gode kontakter med regimet, sier Beate Ekeløve-Slydal, politisk rådgiver i Amnesty.
Amnesty har ingen dokumentasjon på at Statoil begår menneskerettighetsbrudd, men kritiserer dem for ikke å være modige nok til å si fra.
- Taushet er det samme som samtykke. Statoil har økonomisk makt, og da må de bruke denne makta for å være en støttespiller for demokratiet, sier hun.
Den norske Helsingforskomité mener Statoil fraskriver seg samfunnsansvar når de opererer i land som Aserbajdsjan. Komitéen utfordrer derfor selskapet på flere områder.
- Til å annonsere i opposisjonsaviser, ikke bare i de statlig styrte mediene, og de må støtte menneskerettighetsorganisasjoner, gi fri rettshjelp eller hjelp til rettsovervåking. Dessuten, når det skjer grove overtramp mot mennesker, må de tørre å fortelle myndighetene at dette liker de ikke. Det er i Statoils interesser at rettsikkerheten i landet blir bedre, sier informasjonssjef Berit Lindeman og påpeker at hun ikke mener Statoil skal opptre som politikere.
- Men når man tjener penger for myndighetene i et land der de fengsler ungdommer fordi de blogger og der det er livsfarlig å være journalist, må man av og til si fra.
KRISTIAN HAUSEN ER IKKE enig. Han er Statoils sjef i Aserbajdsjan, høyreist, blid og kledd i grå dress der han tar i mot sammen med Baiba Rubesa, ansvarlig for Myndighetskontakt og Samfunnsansvar.
Han har snakket om hvordan Statoil kom hit, hvor mange prosent de eier i de ulike olje- og gassfeltene. Han har fortalt om den nye oljerørledningen BTC, som Statoil eier sammen med BP, og som går fra Baku, via Tbilisi i Georgia til den tyrkiske byen Ceyhan ved Middelhavet.
170 mil oljerør som binder landet sammen med det store markedet i Vesten. Og gir et alternativ til oljestrømmen fra det tidligere Sovjetunionen i og med at Europa og USA kan få påfyll av olje og gass til å holde det moderne liv flytende, uten å være avhengig av bjørnen i øst.
- Men vår forpliktelse til Aserbajdsjan handler først og fremst om vår virksomhet her. Om hvordan vi sammen med våre partnere utvikler olje- og gassfeltene positivt, ved bruk av vår teknologi og kompetanse, på en måte vi mener er til nytte for dette landet.
Hausken påpeker at Statoil opererer i Aserbajdsjan eksakt på samme måte som de opererer alle andre steder i verden; med økonomisk åpenhet og etisk forsvarlig.
De viser til at de har egne etikkomiteer og en etikkhjelpelinje der det er mulig å ta opp etiske problemstillinger. Og de er opptatt av menneskerettigheter. Men:
- Det handler om fordeling av roller. Vi gjør jobben vår, og når det gjelder korrupsjon og menneskerettigheter, passer vi på i våre egne rekker. Så er det opp til myndighetene, internasjonale organisasjoner, nasjoner og de ideelle organisasjonene å ha et bredere perspektiv på dette.
Han har lent seg tilbake. Statoil er blitt kritisert før.
- For det første annonserer vi ikke i aserbajdsjanske aviser, og når vi søker etter arbeidskraft, bruker vi de store avisene eller nettet fordi vi der når flest folk, sier han.
- Vi går ikke inn i politiske prosesser, men vi er sikre på at alle våre aktiviteter er basert på en riktig holdning til menneskerettighetene. Det er ikke vår rolle å snakke med myndighetene om politiske emner. Dette ber vi om forståelse for.
- Hva ville skjedd om dere hadde sagt ifra?
- Det vil jeg ikke spekulere i.
- Er det komplisert å jobbe i et land som ikke respekterer menneskerettighetene?
- Det er en mindre utfordring enn du kanskje tror. Jeg er overbevist om at ved å være her, bringer vi velstand til landet. Jeg tror det er en fordel for folk flest at vi er her, og jeg tror de mener det er riktig. Uten utenlandske selskaper ville ikke oljefeltene vært så tidlig utviklet, heller ikke så effektivt eller miljøvennlig.
- Hva tenker du om at de fleste pengene dere tjener for Aserbajdsjan, går til presidentfamilien?
- Jeg vil ikke gå inn i en debatt om hvor mye penger som går til hvem. Fordi jeg ikke vet det. Men det jeg vet, er at det er full åpenhet om pengene som kommer fra oss og inn til staten. Vi offentliggjør investeringer, inntekter og skatter i alle land vi opererer i. Dette har også de frivillige organisasjonene fullt innsyn i, sier Hausken.
Baiba Rubesa sier de ser at penger brukes til å heve levestandarden i landet.
- Det er kommet forbedringer på sykehus og skoler, kanskje ikke til den standarden vi ville mene var fantastisk, men betydelige investeringer er gjort. Og Statoil har sosiale forpliktelser, både alene og sammen med BP. I fjor kostet disse forpliktelsene selskapet rundt 1,2 millioner dollar, sier hun og viser fram et skjema der Statoils egne prosjekter står beskrevet. Summen på disse er 533 648 dollar i 2010. Litt mindre i 2011.
- Hver sommer driver vi femten fotballskoler rundt om i landet. Både gutter og jenter får være med, og i løpet av året lærer vi opp fotballtrenere. Her i Baku støtter vi et krisesenter der kvinner i trøbbel kan få advokathjelp. Vi driver opplæring i mindre byer i hvordan ha åpenhet om blant annet skatteinntekter. Og vi bidrar med penger til universitet og høyskoler. Vi holder egne miljøseminarer for det nasjonale oljeselskapet Socar. Og i år vil vi bruke 100 000 dollar på ulike prosjekter for internt fordrevne flyktninger i samarbeid med ulike hjelpeorganisasjoner.
GANGENE ER LANGE OG kalde, med nakne murvegger.
Barnehjemmet ligger i Surakhani, en kort kjøretur fra Baku. Rundt 100 barn fra sju til sytten år bor i det store huset. Hundre andre er innom daglig og går på skole.
Direktøren for barnehjemmet, Gabila Bagirova, sier de fleste barna har store lærevansker eller psykiske problemer. I de siste to åra har Redd Barna vært engasjert her, og Statoil har i år bidratt med 112 000 dollar til innkjøp av PC?er og lønninger.
Her handler mye om å gi barna praktisk opplæring for at de igjen skal kunne skaffe seg arbeid. Kanskje som snekker, skredder eller baker.
De skal få en mulighet til å holde seg unna gata. Og de får hjelp til å søke jobber når de er ferdige med skolegangen.
Suksessfullt, mener Statoil om sitt engasjement her.
Direktør Bagirova viser stolt fram pc-rommet der sju barn er opptatt av det de har funnet på internett. På syrommet står symaskinene innpakket. En kvinne blir sendt i forveien for å låse opp lekerommet, og seks barn blir skyflet inn for å bli satt foran sjakkbrettene. Her er bamser og dokker plassert på rekke og rad i hyllene.
Det er gaver fra myndighetene og besøkende. De ser ikke ut til å være mye i bruk. I klasserommene sitter barn og tegner. Eller ser ut av vinduet. Stille. På sovesalene står køyesengene tett, alle med likt sengetøy, og ikke en personlig eiendel er å se.
På dette barnehjemmet eier barna ingenting. Ikke tøyet de går i. Og absolutt ikke et kosedyr å ta med til sengs når natta er mørk.
I gangen innenfor inngangsdøra henger bilder av presidentfruen fra den gang hun var på besøk.
- Presidentens kone elsker barn, hun har tre egne, sier Salima. Hun har jobbet på barnehjemmet i 38 år og smiler så det glitrer i gulltanna. Før hun henter Christina på 13 som er flink til å synge for gjester.
TILBAKE I BAKU. Byen som i 2008 ble kåret til verdens mest skitne by av Mercer Human Resource Consulting.
Illeluktende vann, oljesøl og livstruende luftforurensing fra oljeboring er årsakene. Og eksosen fra en enorm bilpark som har sett sine bedre dager. Samme år ble nabobyen Sumgayit kåret til en av verdens ti mest forurensede byer av Green Cross og Blacksmith Institute.
Miljømyndighetene i Aserbajdsjan blåser av undersøkelsene, de sier de ikke ble spurt om data i forkant, og at realiteten er en annen.
En gang var Sumgayit tenkt å bli landets "Costa del Sol", et feriested for hovedstadens innbyggere. I stedet ble det hjemstedet for 80 prosent av Aserbajdsjans tungindustri som produserte en cocktail av giftige kjemikalier. Sovjetunionen kalte byen landets stolthet, og brydde seg ingenting om at avfall ble sluppet ut i luft og vann.
Arbeiderne som jobbet i fabrikkene der kjemikaliene var giftigst, fikk gratis melk, ost og kjøtt. Miljøforurensingen resulterte i en by som toppet lista over krefttilfeller, barnedødelighet og for tidlig fødte barn, mange med alvorlige misdannelser og genetisk feil. I dag ligner den mest en industrikirkegård.
I utkanten av byen ligger den ordentlige kirkegården, med et eget område der bare barn er gravlagt. Stort. Fylt med små, anonyme steiner.
- Vår tradisjon sier at når små barn dør, skal de ikke ha gravsteder med navn og bilde. De er rene mennesker, nesten som engler, de kommer rett til paradis. Og etter hvert forsvinner også steinene, og bare minnene blir tilbake, sier Farida Huseynova, leder for Azerbaijan Green Movement.
Noen foreldre har ikke forholdt seg til tradisjonen. Innimellom står gravstøtter med navn og datoer. En jente ble fire år. En gutt ble to år. En som bare ble ti måneder.
I 2000 opererte FN med at barnedødeligheten i Sumgayit var på 74 av 1000. I følge UNDP og Verdens Helseorganisasjon er kreftraten her 22 til 50 prosent høyere enn ellers i landet og at risikoen for å dø av kreft her er åtte prosent høyere enn ellers i Aserbajdsjan.
- Hva? roper Guliyeva Khalida og blar i notatbøkene sine på et kontor blottet for moderne hjelpemidler. Hun er helsedirektør i Sumgayit, utdannet barnelege og har jobbet med helse i 46 år. Hun snakker på inn- og utpust og mener FN lyver. Det er hun som vet hvor høy barnedødeligheten er i området, alle må rapportere til henne, og hun skriver det sirlig ned. Og nå er det slett ikke ille å bo i Sumgayit. Det var mye verre under Sovjetperioden.
- Da fikk vi gjennomført at gravide ikke skulle arbeide i fabrikkene etter uke 12 i svangerskapet. Vi oppdaget sykdommer som ødela huden, nervesystemet, blodet. Det var mye kreft og mange fikk dødfødte eller alvorlig syke barn. Men siden 1991 har de fleste fabrikkene stoppet opp, og ting er blitt bedre. Nå er det største miljøproblemet biler. Og FNs statistikk er totalt grunnløs.
Hun vil ikke inn på hva som er blitt bedre.
For et par år siden var aserbajdsjanske myndigheter på banen og sa til Radio Free Europa at de drev med et kontinuerlig opprydningsarbeid. At Sumgayit på 1990-tallet produserte 600 millioner kubikkmeter forurenset vann årlig, mens de i 2007 bare produserte rundt 100 kubikkmeter.
Farida Huseynova mener forurensingen fortsatt er ille. At mye ligger i jorda. I vannet. I lufta de puster inn. Langs stranda ligger slitne, nedlagte fabrikkbygg tett i tett. Rustne rør bukter seg ut mot et hav man ikke kan bade i på grunn av forurensingen.
Myndighetene har akkurat lagt ned forbud mot fotografering av fabrikkene. I forrige uke ble en islandsk fotograf arrestert og fratatt kameraet da han prøvde seg.
MANGEL PÅ RETTSSIKKERHET er et av de alvorligste problemene i Aserbajdsjan, ifølge den norske statlige organisasjonen Landinfo.
Korrupsjon preger samfunnet på alle plan, kjøp av stillinger er utbredt. Og bestikkelser. Også helsetilbud som egentlig skal være gratis, koster penger under bordet. Dommere utpekes av presidenten, og det antas at befolkningen sjelden henvender seg til politiet hvis de opplever overgrep fordi politiet i liten grad forventes å tilby enkeltpersoner beskyttelse. Dessuten har trafikkpolitiet for vane å stoppe biler til enhver tid, og avkreve bot.
Dette til tross: Statoil mener det er mulig å drive forretninger i Aserbajdsjan uten å ha noe med korrupsjon å gjøre.
- Det kan jeg forsikre dere om, sier Kristian Hausken.
- Det betyr ikke at det ikke er korrupsjon her i landet, eller at vi ikke fra tid til annen blir stilt til ansikt med fenomenet. Det som skjer da, er at vi ikke betaler. Og vår erfaring er at det fungerer veldig bra. Vi er bevisste på dette, og vil være sikre på at vi klarer å unngå det.
Og på spørsmål om han som privatperson opplever korrupsjon som frustrerende, svarer han med et lite smil:
- Det nærmeste jeg kommer korrupsjon er kanskje når jeg møter en politimann i trafikken, men det er uten tvil et større problem for den lokale befolkningen. For meg er det bare en liten irritasjon, jeg har ikke store problemer. Jeg ligger ikke våken om natta.
HUN KAN FORTSATT VÅKNE om natta av mareritt, moren til Mezahar. Den dagen de flyktet, bandt hun den yngste sønnen sin på ryggen da de måtte rømme over elva.
Eldstesønnen forsvant.
Hun dekker på bordet og ser på sønnene sine. Hun fant igjen eldstemann etter ei uke. Nå er hun bekymret fordi han er syk. To bæreposer fylt med medisiner har han fått, men det hjelper ikke mye. Legen mener det er noe med hodet hans. Og så er det er så rått her. Så kaldt.
- Myndighetene prøver å rydde opp litt, de har plantet masse små trær rundt oljeriggene, men jeg vet ikke om det hjelper. Forurensingen ligger i lufta. I jorda. I vannet.
Og tomatene smaker ikke like godt. Moren til Mezahar vil ikke si navnet sitt. Dermed ergrer hun ikke myndighetene unødig.
Og utenfor dunker oljebrønnene videre. •